16. august 1943 ble en merkedag i norsk okkupasjonshistorie. Fram til da hadde de norske nazimyndighetene spilt en relativt tilbaketrukket rolle når tyskerne gikk til angrep på norske patrioter. De jobbet riktignok aktivt sammen med tyskerne for å avsløre norsk motstand, de var også med noen av de få gangene det ble væpnede konfrontasjoner. De deltok i tortur og mishandling. De gjorde heller ingen forsøk på å overtale okkupasjonsmakten når norske motstandsfolk og jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Men henrettelser, det kalde bevisste mordet, hadde de holdt seg unna. Inntil 16. august 1943. Da ble politimannen Gunnar Eilifsen skutt av sine egne. I 1944 ble enda to nordmenn skutt av nordmenn. Stedet hvor disse ugjerningene fant sted har vært ukjent inntil lokalhistorikeren Jon Arne Bjelland fant en kartskisse i Riksarkivet i 2020.

Det var politimannen Gunnar Eilifsen. På kommandoropet «fyr» skjøt en pelotong av norske statspolitifolk sin kollega. Ekspedisjonens norske lege trakk sin pistol og gav Eilifsen et nådeskudd gjennom hodet. Det var også startskuddet til en dramatisk endring av statspolitiets rolle under okkupasjonstiden.   Fra å være hjelpepoliti for de tyske okkupantene, ble de nå aktive terrorister som myrdet sine landsmenn. Myrderiene kulminerte i 1945 da det norske statspoliti og tysk politi sammen henrettet 42 norske patrioter. Av en eller annen merkelig grunn legger en minneplakett på Akershus festning all skyld på tyskerne.

Ljabrochauseen, opp Ljabroveien, forbi Hauketo og til Klemetsrud. Derfra bar det igjen sydover langs Enebakkveien til avkjøringen til LO-skolen på Sørmarka. Den var nå overtatt av Hirden. Litt nord for avkjøringen gikk en sti østover til den nedlagte husmannsplassen Rolandsbråten. Syd for husmannsplassen er det et stort, åpent jorde hvor ungdommen før krigen pleide å ha fest og dans. Nå var plassen øde. Ingen «skikkelige folk» dro dit, bare nazister. Hvis noen kom.

Også på nazistenes side var moralen lav. Tyskerne kunne ikke lenger skryte «Deutschland siegt an allen Fronten». Nederlaget i Stalingrad vinteren 1943 virket sterkt demoraliserende for både tyske og norske nazister. Panserslaget ved Kursk sommeren 1943 skulle gjenopprette den tyske offensiven. Det endte med et stort nederlag. 

Eilifsens død var en følge av at han nektet å følge ordre om å arrestere tre jenter som var innkalt til arbeidstjeneste i en ammunisjonsfabrikk i Tyskland. Sommeren 1943 var på mange måter et lavpunkt for norsk motstandsbevegelse. Folk flest var møkk lei av krig og rasjonering og tvang. Arrestasjoner, henrettelser og torturtur berørte bare et lite fåtall. Hjemmefrontens ledelse forsto at det var vanskelig å holde moralen oppe. Parolen om ikke å la seg registrere til arbeidstjeneste ble ofte neglisjert. De store unntakene var i Hallingdal og Telemark. Der sto motstandsbevegelsen sterkt.

Tyskerne og de norske nazistene var likevel offensive. De så tapene på østfronten som et påskudd til å øke rekrutteringen til norske SS-tropper. Vidkun Quisling forsøkte å utnytte dette til sin fordel. Han var opptatt av pan-germanismen og tilhenger av at Norge skulle ta sin plass i det germanske samveldet som en selvstendig nasjon, naturligvis alliert med nazi-Tyskland. Norge og Tyskland måtte derfor formelt inngå en fredsavtale og avslutte krigstilstanden fra 1940. Til gjengjeld kunne Norge bidra med minst 50.000 norske rekrutter til østfronten, hovedsakelig rekruttert gjennom Arbeidstjenesten. Justisminister Riisnæs overbød Quisling og ville tvangsmobilisere fem årsklasser for innsats på østfronten – i alt ca. 75.000 mann.

De praktiske tyskerne så store logistikkproblemer. De anerkjente den norske motstanden og mente at hver norsk rekrutt måtte ha en tysk oppasser. Det ville svekke, ikke styrke, den tyske krigsinnsatsen. Dessuten ville det bli problemer med transport, mat, innkvartering, uniformer og våpen. Var det fornuftig å bevæpne så mange motvillige nordmenn?

Terboven så Norge som en provins i Gross-Deutschland, omtrent som det polske Warteland. Hovedforskjellen var imidlertid at mens Warteland måtte renskes for polske «untermenschen», var Norge allerede befolket av ariere. De var mer renrasede enn tyskerne selv, mente Heinrich Himmler, sjefen for SS. Det var derfor lite ønskelig å utsette dette høyverdige blodet for forurensing i kampen mot de asiatiske horder. Quislings forslag ble avvist. Krigstilstanden ble opprettholdt.

Kristiansanderen Gunnar Eilifsen, 45 år, var kjent som en dyktig politimann. Han var ikke partipolitisk engasjert, men meldte seg som så mange av sine kolleger inn i NS etter det voldsomme presset de ble utsatt for i 1940-41. Han ble venn av politiminister Jonas Lie, utnevnt til politimester i Halden, men meldte seg ut av NS i 1942. Følgene uteble ikke. Han ble avsatt, degradert og overført til Oslo som politifullmektig.

Kartskisse over området ved Enebakkveien hvor henrettelsene av Eilifsen, Mathisen og Moen fant sted. Skissen er laget sommeren 1945 av statspolitimannen Rasmus Nybøe, som var med i pelotongen som henrettet Moen. Jon Arne Bjelland fant skissen i Riksarkivet.

Sommeren 1943 var nazimyndighetene med rette urolige over det norske politiets lojalitet. Statspolitiet var nazifisert, men «blåpolitiet» holdt stort sett fast ved sine førkrigs verdier. De skulle opprettholde norsk lov. Kravene fra tyskerne, Hirden og NS om at nazister skulle behandles mildere ble ikke godt mottatt av den alminnelige konstabel eller embetsmann. Tortur av norske motstandsfolk var heller ikke noe vanlige politifolk ønsket å være med på. Nazistene hadde et klart behov for å stramme opp politiet. Derfor kom Eilifsens ordrenekt som «gefundenes Fressen». Verken politiminister Jonas Lie eller Reichskommissar Josef Terboven nølte med å forsyne seg.

De laget en lov som sidestilte ordrenekt i politiet med ordrenekt i forsvaret, noe som kunne medføre dødsstraff. Loven fikk tilbakevirkende kraft. De organiserte «Aktion Polarkreis» hvor alle politifolk skulle stille på parole om morgenen 16. august 1942. 15. august ble Eilifsen stilt for en spesialdomstol bestående av høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud (også fra Kristiansand), formann, politigeneral Karl A. Marthinsen og sjefen for ordenspolitiet, Egil Olbjørn. Normalt ville tiltalen kunne medføre avskjed fra politiet, men både Lie og Terboven forlangte dødsstraff. Reichborn-Kjennerud nektet, men både Marthinsen og Olbjørn bøyde seg for presset. Eilifsen ble dødsdømt og straks kjørt til sin skjebne. Samme morgen ble 700 politifolk samlet i kasernen på Majorstuen, informert om Eilifsens død med beskjed om at de risikerte det samme dersom de ikke undertegnet en lojalitetserklæring. Noen nektet, men de ble likevel ikke skutt.

Eilifsens henrettelsespelotong besto av

Reidar M. B., 25 år, Bergen

Knut B. S., 28 år, Steinkjer

Aage E. R., 23 år, Oslo

Harald B. E., 35 år, Bergen

Georg T. H., 27 år, Notodden

Bjarne J. J., 24 år, Rakkestad

Gunnar O. K., 21 år,

Tre mann blir beordret til å skyte Eilifsen i hodet, fire mann til å skyte ham i brystet. Avstanden mellom pelotongen og den dømte er den vanlige, fem – seks meter. 

To av de som først var beordret som skyttere var så beruset at de ikke kunne utføre kommandoen. Statspolitifullmektig Sverre Torshus ledet henrettelsen. Til stede var også to av statspolitiets ledere, Egil Arnljot Søvik og Ragnvald William Kranz. 

Grensen mellom Norge og Sverige er den lengste mellom to europeiske land, 2228 kilometer mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark. Grensekonvensjonen skriver seg helt tilbake til 1751. Grensen ble gått opp i terrenget, grensegater og grenserøyser laget slik at det ikke var tvil om hva som var Sverige og hva som var Norge. Konvensjonen er fortsatt gyldig med nødvendige justeringer da Finland ble selvstendig. 

Både de norske og tyske nazistene forsto snart at det ville være umulig å lukke grensen. Et effektivt vakthold ville kreve titusenvis av politifolk og soldater, mannskaper som ikke var tilgjengelige for et slikt formål. I stedet besluttet man å konsentrere innsatsen om de mest trafikkert grenseovergangene på Østlandet, pluss enkelte streifpatruljer langs skogsbilveier og stier. Særlig tyskerne mislikte å forlate hovedveiene. De mente at skogene var farlige og behersket av Milorg.

Norsk Stapo fikk hovedansvaret for å vokte grensen, i samarbeid med tysk Stapo. En egen avdeling, Grensepolitiet (Grepo), ble opprettet. Noen grenseloser og flyktninger ble arrestert, men de greide ikke å hindre at ca. 40.000 nordmenn flyktet til Sverige under krigen. 

Den 23 år gamle grenselosen Knut Mathiesen var elektriker og arbeidet som røntgenassistent. Han er dødsdømt for å ha skutt grensepolitimannen Harald Haugland under en rutinekontroll. Haugland fikk mistanke om at Mathiesen papirer ikke var i orden, det oppsto en kamp som endte med at Haugland ble skutt. Mathiesen ble arrestert av lensmannen i Rakkestad. Politiets særdomstol dømte ham til døden. Han henrettes av norsk statspoliti i Enebakkveien 6. mai 1944.

I firetiden om morgenen 6. mai dro en bilkortesje ut fra Vika terrasse i Oslo. Bilene er drevet av knott og den 17 km. lange turen tar derfor mye tid, ca. 45 minutter. I den første bilen sitter politiminister Jonas Lie og ordenspolitimester Egil Olbjørn. Deretter følger bilen med den dødsdømte og to voktere. 

« Jeg kjører med liket», sa politilegen Hans Eng da plasseringen i bilene ble diskutert på Viktoria terrasse.

Så fulgte en buss med eksekusjonspelotongen og drosjer med politifolk som gjerne ville overvære henrettelsen. Milorgs muldvarp i Stapo, riksadvokatfullmektig og politiinspektør Gunnar Waaler, kjører bak lastebilen med likkisten.

Kortesjen fulgte samme vei som det norske politiet hadde tatt nesten et år tidligere og stoppet ved skogsbilveien som var avkjøring til LO-skolen i Sørmarka. I stedet for å gå østover til Rolandsbråten som sist, går følget vestover, litt oppover skogsbilveien til Syverudvannet og LO-skolen. Det er tett granskog på begge sider av skogsbilveien, men de første 50 meterne er det en åpen plass og et sandtak. Mot nord er det en bratt fjellvegg.

Mathisen bindes til et tre med en lærreim. Politiinspektør Gunnar Lindvig kommanderer «fyr» og Mathisen synker sammen. Politilege Hans Eng konstaterer at den dømte er død, men gir ham likevel for sikkerhets skyld et nådeskudd gjennom tinningen.

De som skjøt var:

Einar M., 38 år, Ringsaker

Johan M. T., 20 år, Bergen

Odd L., 32 år, Vestby

Hans W. A., 23 år, Oslo

Taale J. S., 46 år, Østre Toten

Stian B., 41 år, Oslo

Mathisen blir lagt i likkisten og kjørt til krematoriet i Vestre Aker neste dag.

Kommunene i midt- og øst-Telemark var av to slag: Notodden og Rjukan var industrikommuner, skapt av vannkraft og Norsk Hydro. Resten var tradisjonelle skog- og landbrukskommuner uten nevneverdig industri, men de avga arbeidskraft til industrien. For ungdom uten odel ble det et godt alternativ til å emigrere.

På 1930-tallet, da Vidkun Quisling hadde stiftet Nasjonal Samling, var flere av disse kommunene blant de beste for NS. Ved stortingsvalget i 1933 fikk NS 47,4% av stemmene i Hjartdal, 28% i Seljord, 25,35 % i Bø, 24,2 % i Kviteseid, 9,4 % i Hovin, 9,4% i Heddal og 6,6% i Sauherad. Landsgjennomsnittet var rundt to prosent.

Var bøndene i Øst-Telemark fascister? Vi har ingen grunn til å tro det, selv om NS hyllest til den gamle bondekulturen og det ur-norske sikkert ble oppfattet som tiltalende i Telemarks tradisjonsrike bygder. Det avgjørende var nok heller den økonomiske krisen som rammet bygdene hardt, med tvangsauksjoner, håpløshet og ydmykelser. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 snudde utviklingen og førte til at oppslutningen om NS sank dramatisk i mange kommuner. NS gikk fra å være et parti til å bli en sekt. Inntil 9. april 1940.

Skillet mellom landbruks- og industrikommuner var i praksis ikke så klart som terminologen kan tyde på. Arbeiderne var stort sett lokale småbønder og bondesønner uten odel. De bodde i bygda der de var oppvokst og hadde gjerne en liten jordlapp for å spe på husholdningen med litt poteter og grønnsaker, eller en sau eller to. De hadde fortsatt ett ben i det gamle bondesamfunnet, selv om det andre benet befant seg i det moderne industrisamfunnet. Verken Rjukan eller Notodden hadde arbeiderslumstrøk. Ghettoene var for ingeniører og høyere funksjonærer, som Villabyen på Notodden.

Våren 1944 sendte Hjemmefronten ut en parole om at ingen måtte la seg registrere i Arbeidstjenesten. Eksisterende registre ble ødelagt eller forsøkt ødelagt. Det var frykt for at Arbeidstjenesten var et skalkeskjul for utskriving til SS-tjeneste på Østfronten.

Denne parolen ble lojalt fulgt opp på Notodden og Rjukan. Flere arbeidere på Rjukan var borte i mange dager uten at det ble registrert av nazi-myndigheten. Mange ble «gutta på skauen». Milorg fikk dermed de samme logistikkproblemene som tyskerne forutså for sin del. «Gutta på skauen» måtte ha mat.

34 år gamle Olaf Moen var nestleder i fagforeningen på KUFA, kunstsillkefabrikken på Notodden og lagfører i Milorg. Han var fra og bodde i Lisleherad, ei lita grend ca. 2,5 km. nord for Notodden, men stor nok til å ha sin egen kirke og kirkegård. På vegne av kirkefronten i Lisleherad advarte han mot registrering i Arbeidstjenesten. Dette er med på å forklare hvorfor Olaf Moen og hans kolleger i Hjemmefronten var så fryktet av tyske og norske nazister. De var ikke bare geriljaledere. De var menn som alle lyttet til og respekterte, uten hensyn til stand og stilling. Derfor måtte Moen dø. 

Klokka 0500 natt til 19. mai 1944 stoppet en tysk militærbil utenfor huset til familien Moen. Brødrene Olaf og Arnfinn Moen blir arrestert sammen med naboen, Hans Dahle. Først blir de kjørt til Ortskommandandturet på Notodden. Derfra bærer det til Victoria terrasse i Oslo. Norsk Stapo overtar og utsetter Olaf Moen for «skjerpet forhør», dvs. tortur. Politifolkene stikker trefliser under neglene hans og tenner på. Han får også smake Stapos ordinære behandling: pisking med lærreimer, slag med køller og knyttnever.

En særdomstol av nordmenn dømmer han til døden. Olaf Moen innvilges tid til å skrive et avskjedsbrev før han bindes til grantreet nær LO-skolen. Han skrev:

Oslo 22.5-44

Kjære foreldre og søsken!

Jeg har vært i forhør to ganger og etter dette tilstått hvad jeg har gjort. Jeg har ventet på at retten skulle bli satt og den ble satt i dag. Dommen er forferdelig for både dere og meg. Jeg er dømt til døden. Men en ting er sikkert og som dere kan trøste dere med. Jeg har blitt en kristen. Jeg har en god prest hos meg nå og han har lest i bibelen og velsignet meg i Jesus Kristus.

Jeg sender hjem klokken og ringen, klokken skal lillegutt ha og vil dere spørre Agnes Stangeby om hun vil ha ringen jeg fikk av henne, som et minne om meg. Vil hun ikke ha den skal Lasse ha den.

Jeg håper at jeg blir sendt hjem og at jeg får hvile ved siden av Randi.

Dere kan trøste dere med at jeg er blitt en kristen og jeg går nå i døden med løftet hode. Hils alle i Lisleherad fra meg. Og så får dere leve så vel alle sammen, 

Og takk for alt godt far og mor.

Når dere leser dette er jeg allerede hos Gud.

Beste hilsen fra deres sønn og bror

Olav

Vi kjenner navnene på de som skjøt Olaf Moen. Det var:

Jean C. B. F., 23 år, Oslo

Stian B., 41 år, Oslo

Per K., 45 år, Lom

Harald B. E., 36 år, Bergen

Øyvind A., 34 år, Larvik

Tor H., 21 år, Trondheim

Asbjørn K., 27 år, Spydeberg

Rasmus N., 25 år, Sande i Vestfold

Carl G. U., 39 år, Oslo

Henrettelsen ble ledet av statspolitiinspektør Gottfrid Skule. Førstebetjent Upwall og hans sjef, avdelingsleder Olaf Dønnum, hadde bundet et tøystykke over øynene til Moen før pelotongen skjøt. Politilege Hans Eng skyter sitt sedvanlige nådeskudd i hodet.

Moens lik ble kremert i Oslo og jordfestet på kirkegården i Lisleherad. Det er det også en minnestein. Hvert år holder det en minnehøytidelighet ved steinen.

Fellestrekk ved mordene

Alle som henrettet de tre patriotene var norske politifolk, fra det nazistiske statspolitiet. Det gjelder både de som skjøt eller var med som vakter, sjåfører eller hadde andre funksjoner. De måtte undertegne en taushetserklæring og ville få strenge straffer hvis de røpet hva de hadde vært med på.

Mange av politifolkene protesterte mot å ta livet av landsmenn på denne måten. Truslene om selv å lide samme skjebne fikk protestene til å stilne.

Det ble skjenket store mengder alkohol både før og etter henrettelsene til både eksekutører, dommere og andre som var til stede. Noen som var uttatt til å være skyttere, ble så fulle at de var ute av stand til å skyte og slapp derfor det grufulle oppdraget. Også politiledelsen drakk og festet. Politiminister Jonas Lie var med på festen samme natt som da Gunnar Eilifsen ble skutt.

«Klokken er tre. Skål for liket», sa Jonas Lie. Flere av de garvede nazistene som var med på festen syntes at dette var for drøyt. Lie og Eilifsen hadde vært nære venner i sin tid.

Alle tre ble kremert i krematoriet på Vestre gravlund og bisatt i Oslo og Lisleherad. Gravene har gravsteiner med navn og inskripsjoner. Dette er underlig på bakgrunn av tyskernes praksis med å skjule gravene til henrettede norske patrioter. De antok at gravene ville bli minnesteder og samlingspunkter for motstandsbevegelsen og dermed øke hatet mot okkupantene og deres norske medløpere. Dette synet støtte på motstand innad hos tyskerne. Hovedbøddel, SS-sonderführer Oscar Hans og SS-dommer Hans Litza, forsøkte å få Josef Terboven til å tillate utlevering av urner med aske til de pårørende, men fikk et kontant avslag. Tyskerne var forøvrig ikke alltid flinke til å skjule gravene som de jevnet med terrenget omkring. De tok ikke hensyn til at nygravd jord etter hvert synker sammen og at bløtdelene i likene etter hvert går i oppløsning. Dermed oppstår forsenkninger i terrenget. Kalken som ble brukt for å oppløse likene, var ikke bra for de buskene og trærne som ble plantet over gravene. Dermed ble en forsenkning i terrenget med visne busker og trær en indikasjon på en grav.

Hvorfor det norske statspolitiet gikk mot tysk gravpraksis, vet vi ikke. Var det åpen tross allerede i 1943, eller bare dumhet som ikke ble oppdaget av tyskerne? Også i 1945 ble henrettede nordmenn kremert og bisatt på en kirkegård. Vi kan i hvert fall konstatere inkonsekvens.